gatelyktblues

I dag fikk vi beskjed om å skrive eit innlegg, og temaet denne gangen var lyrikk.
Her er diktet eg skal si min meining om:

Blues for gatelykta

hva skal jeg gjøre nå om dagen
sier gatelykta
eller om kvelden
nå som ingen finner tid
til å skifte pære på meg

jeg kan ikke en gang

stå med armene bakpå ryggen
og vente på bussen
trippe tissetrengt
stå klar med overgangsbilletten

jeg har stått og rusta i sju år
men i januar kan jeg ikke gjenkjenne
vinteren i eget metall
jeg er tilmålt, nymalt, tankeløs, tom
ikke engang disse enkle linjene
er det jeg som tenker

Og det eg synes om diktet er.. Ja? Eg vet ikkje helt kva eg skal si. Eg kan ikkje si eg forsto det fult ut, men i diktet blir det brukt en lyktestolpe som forteljar om korleis den har det. Tydeligvis har lyspæra gått, og ingen har skiftet den. Viss man tenker seg at lys stolpen er et symbol for en person, vil det da kanskje bety at sidan den ikkje lyser, er personen ganske utanfor og ikkje blir lagt merke til av dei rundt ein. Eg likte diktet fordi det beskriver korleis det kan vere å vere aleine. Men det er ikkje det beste diktet eg har lest heller.